Staten kan ikke legge det samme nullvekstmålet over alle byer og tro at det passer overalt. Skal Tromsø få bygget boligene byen trenger, må prinsippene i byvekstavtalene endres. Det må våre folkevalgte ta ansvar for.
Det bygges altfor få boliger i Tromsø. I fjor ble det gitt igangsettingstillatelse til rundt 260 boliger, mot 774 i 2018. Høye renter og byggekostnader forklarer mye av fallet, og det rammer hele landet. Men når markedet snur, må planene og arealene være klare. Ellers står Tromsø igjen med tomme hender.
Nyhet
Ett mål passer ikke for alle byer
Ett mål for alle byer
Nullvekstmålet er felles for alle byområdene med byvekstavtale, fra Oslo og Bergen til Tromsø. Veksten i persontransporten skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange. Det er vi innforstått med. Men brukt i arealplanleggingen blir målet langt mer enn et transportmål. Da avgjør det hvor byen får vokse.
I november i fjor fremmet Statsforvalteren, i likhet med Statens vegvesen, innsigelse mot Tromsøs nye arealplan med nullvekstmålet som begrunnelse. Innsigelsen rammer ni utbyggingsområder. I brevet står ordet «nullvekst» nesten 50 ganger. Ordene «boligbehov», «boligmangel» og «boligbygging» står der ikke én eneste gang.
Samtidig sier regjeringens egne nasjonale forventninger at kommunene skal legge til rette for tilstrekkelig boligbygging i tråd med lokale behov. De sier også at boligveksten i byene med byvekstavtale skal komme nær knutepunkter, men med de tilpasningene som følger av den enkelte avtalen. Hver by kan altså ha egne løsninger. Den muligheten må Tromsø kommune bruke.
Næringslivet i Tromsø sliter med noe annet
Næringsforeningenes landsomfattende undersøkelse fra juni viser hvor skoen trykker. 36,5 prosent av bedriftene i Tromsøregionen peker på tilrettelegging av boligareal som en av regionens største utfordringer de neste fem årene. Nasjonalt er andelen 11,9 prosent. Det er tre ganger så mange. I tillegg peker nesten ti prosentpoeng flere her enn ellers i landet på Statsforvalterens innsigelser som en av de største utfordringene.
Lovverket er det samme over hele landet. Når utslagene blir så forskjellige, handler det om hvordan regelverket praktiseres, og om at Tromsø har helt andre forutsetninger.
Tromsø er ikke Oslo
Tromsø kommune er på om lag 2 500 kvadratkilometer, men den tette byen ligger på en øy med begrenset areal. Skal byen vokse, må mer av boligbyggingen skje på fastlandet og Kvaløya, og det er nettopp der nullvekstmålet slår hardest.
Andre byområder har et omland å vokse i. I Trondheim og Kristiansand er også nabokommuner som Malvik, Stjørdal, Vennesla og Lillesand med i byvekstavtalen. Der kan veksten fordeles på flere kommuner. Tromsø har ikke den muligheten. Avtalen gjelder Tromsø alene, og nabokommunene ligger bak fjorder og fjell.
Bilførerandelen er 41 prosent, nest lavest blant byområdene med byvekstavtale, og ifølge Tenk Tromsø var byen innenfor nullvekstmålet i 2024, selv om trafikken har økt noe siden. Vi har vist at vi kan levere. Da må vi kunne kreve at målet praktiseres slik at byen får bygget boligene den trenger.
Bydelssentrene må få vokse
Mye av løsningen ligger i bydelssentrene Kvaløysletta, Kroken og Tromsdalen. Bygger vi flere boliger der, sammen med tjenester, handel og et godt kollektivtilbud, kan folk på fastlandet og Kvaløya leve mer av hverdagen i egen bydel. Eldre kan flytte til en mindre bolig i nabolaget og frigjøre eneboliger til barnefamilier. Det er også her vi kan bygge rimeligere rekkehus og lavblokker som unge og førstegangskjøpere har råd til. Det er de som skal kjøre bussene, jobbe i helsevesenet og studere her. Ellers blir de prisgitt rentene. Statsforvalteren mener selv at kommunen har lagt for lite vekt på bydelssentrene. Da må de få areal og rom til å vokse.
Vi forventer at de folkevalgte tar grep
Byvekstavtalen gir rundt 1,6 milliarder statlige kroner over ti år, og de pengene vil vi beholde. Men pengene kan ikke være hele regnestykket når avtalen legger så sterke føringer for hvor byen kan vokse. Den bør reforhandles ved behov. Vi må også få på plass KPAen (2025-2036) i Tromsø, og det brukes veldig mye ressurser på dette i kommunen. Premissene som ligger til grunn i Byvekstavtalen (Nullvekstmålet) er en vesentlig del av problemet med å få denne godkjent.
Byvekstavtalen til Tromsø går ut i 2032, den blir sikkert videreført, men da med endrede premisser. Skal vi da strebe etter å få vedtatt en ny KPA som skal gjelde i 10 år, muligens vedtatt i 2028, når premissene da blir endret etter 4 år når en ny avtale trer i kraft? Vi har hatt mange omkamper i Tromsø tidligere, det blir spesielt utfordrende etter 2032 hvis dette blir en realitet.
Vi er ikke i særstilling i Tromsø. Næringsorganisasjonene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim skrev i Finansavisen i mars at byene ikke har identiske transportmønstre, og at ett overordnet nullvekstmål da treffer dårligere. Problemet er nasjonalt, og det må løses nasjonalt.
Vi forventer at våre folkevalgte i kommunestyret, i fylkestinget og på Stortinget går hardt inn for dette og stiller tydelige krav til både kommune og stat:
1. Løft saken nasjonalt nå, mens avtalene reforhandles. Staten reforhandler akkurat nå byvekstavtalene for de største byene. Tromsøs stortingsrepresentanter må bruke anledningen til å kreve at ett felles nullvekstmål byttes ut med mål som passer hver enkelt by. Et transportmål skal ikke alene kunne stoppe boligbygging.
2. Be om reforhandling av Tromsøs avtale. Byvekstavtalen sier selv at den kan reforhandles ved behov, og at det kan skje når en av partene ber om det. Behovet er her nå. Kommunestyret og fylkestinget må be om reforhandling og kreve at Kvaløysletta, Kroken og Tromsdalen skrives inn som knutepunkter der boligvekst teller som en del av løsningen. Vi ønsker å reforhandle avtalen ikke skrote den.
3. Vedta et tallfestet boligmål. Kommunestyret må slå fast hvor mange boliger Tromsø trenger, og kreve at staten veier dette like tungt som trafikktallene. Den som fremmer innsigelse mot et boligområde, må også vise hva det koster å ikke bygge der.
4. Få arealplanen vedtatt. Kommunen må løse innsigelsene raskt. Lykkes ikke dialogen, må saken til departementet for avgjørelse. Uten en vedtatt plan får verken utbyggere eller kommunen den forutsigbarheten som trengs når markedet snur.
Nullvekstmålet skal hjelpe Tromsø å vokse smartere. Men et mål for biltrafikk kan ikke bli fasiten for om byen får vokse. Det må våre folkevalgte si tydelig, til både kommune og stat.